Brennevin

Brennevin produseres av sprit som fremstilles ved destillasjon av en alkoholholdig væske. Denne er produsert ved gjæring av vegetabilske råstoffer. Råstoffet kan for eksempel være druer eller annen frukt, korn eller poteter.

Det finnes forskjellige typer destilleringsapparater som virker etter ulike prinsipper. Den vanligste typen er apparater (pot-still) der væsken destilleres to eller flere ganger for å oppnå høy alkoholkonsentrasjon.

Den høyeste alkoholstyrken det er mulig å oppnå, er rundt 96 volumprosent.

Naturlige brenneviner destilleres på lavere alkoholstyrke (60 til 80 volumprosent), noe som gjør at destillatet beholder et visst innhold av ledsagerstoffene. Dette gjør at det ferdige brennevinet får lukt- og smaksegenskaper som er karakteristiske for råstoffene som er brukt.

Som eksempel på naturlige brenneviner må først og fremst nevnes:

• druebrennevin fra vin, som konjakk, armagnac og grappa
• skotsk whisky, som er preget av maltet bygg tørket i torvrøyk
• rom, som er laget av sukkerrørsmelasse
• enkelte fruktdestillater, som er laget av gjærede fruktsafter

Aromatiserte brenneviner er fremstilt ut fra en nøytral sprit, som er rektifisert (renset) ved en destillasjonsprosess som fjerner alle ledsagerstoffene som er karakteristiske for de anvendte råstoffene. Deretter blir spriten tilført aroma i form av uttrekk (maserasjon), destillat eller ved kombinerte metoder.

Som eksempel på aromatiserte brenneviner kan nevnes akevitt og gin. Blandingstyper av naturlig og aromatisert brennevin forekommer også.

Nøytral sprit tilsatt vann til konsumstyrke betegnes som brennevin. Til denne gruppen hører vodka i den formen den vestlige verden kjenner produktet. Vodka kan også aromatiseres.

Likører er brennevin med et markert innhold av sukker. Valg av aromastoffer og sammensetning for øvrig gir produsentene rike variasjonsmuligheter ved fremstilling av forskjellige likørtyper.

En del brenneviner gis en kortere eller lengre tids lagring på eikefat. Ved mange naturlige brenneviner er en slik lagring nødvendig for kvaliteten på produktet og/eller lovpålagt. I enkelte land har myndighetene fastsatt bestemte minimum lagringstid, for eksempel tre år for skotsk whisky og to og et halvt år for fransk konjakk. For at akevitt skal kunne kalles «norsk akevitt», må brennevinet blant annet fatlagres minst i seks måneder.

Under fatlagringen gjennomgår brennevinets innhold av lukt- og smaksstoffer en foredlende omdannelsesprosess samtidig som en del stoffer opptas fra trevirket i fatet. Etter at brennevinet er tappet på flasker, stopper enhver utvikling.

Destillasjon av vin var kjent av araberne på 800-tallet. I Italia ble det fremstilt vinsprit antagelig omkring 1100, og i Tyskland på 1200-tallet. Destillatet ble kalt aqua vitae (latin: «livets vann»), herav ordet akevitt.

Brennevin ble den gang nesten utelukkende anvendt som medisin. Mot slutten av 1300-tallet var det imidlertid blitt et nytelsesmiddel i store deler av Europa, og myndighetene begynte å innskrenke det frie salget. På 1400-tallet kunne man fremstille brennevin av frukt og korn, og dette medførte et rimeligere produkt i land hvor vin måtte importeres. Man oppdaget også at sterkt brennevin kunne lages av øl.

I Norden var brennevinet kjent fra 1400-tallet. Det ble da brukt som medisin og ved fremstilling av krutt. I 1531 sendte lensherren på Bergenhus festning, Eske Bille, et vann, aqua vitae, til erkebiskop Olav Engelbrektsson i Trondheim, som skulle hjelpe mot alle de sykdommene et menneske kunne få innvortes.

Som drikk var brennevinet i bruk i Danmark på 1500-tallet, og på den skandinaviske halvøya ble det alminnelig utbredt i det følgende århundret. Poteter som råstoff til brennevin nevnes i Tyskland for første gang i 1682 og ble brukt i Norge fra omkring 1800. Metoden som brukes i dag for å lage sprit av poteter, ble oppdaget i 1746 av svenske Eva Ekeblad (født de la Gardie, 1724–1786).